Renter kan påvirke valg

Men først og fremst med tanke på de styrendes mulighet for å vinne gjenvalg etter fire år.      Norges Banks komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet besluttet på sitt møte denne uken å sette styringsrenten opp fra 4 til 4,25 prosent.

Komiteen består av sentralbanksjef Ida Wolden Bache og de to visesentralbanksjefene Pål Longva og Øystein Børsum. Samt økonomiprofessorene Hilde C. Bjørnland og Steinar Holden (alle fem i bildet under).

Kilde: Norges Bank. Presentasjon av rentebeslutningen Sentralbanken begrunnet økningen med tre hovedfaktorer:

1. Prisveksten har lenge ligget over inflasjonsmålet på to prosent. 

2. Lønningene har økt mye de siste årene. De anslår at lønnsøkningen også i år blir på godt over 4 prosent.

3. Kraftig økning av oljeprisen.

Her ble krigen i Midt-Østen trukket fram. Selv om det antas at prisen vil falle tilbake, så vil prisen fortsatt være på et høyere nivå enn før krigen.

Fra Wolden Bache sin pressekonferanse Rentekutt for alle?

Rentene var en valgkamp-sak i 2025. Ap kjørte blant annet en kampanje med plakater av Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg med «Rentekutt for alle –eller skattekutt for noen få?"

Politikerne styrer ikke renta

Selv hadde jeg gleden av lede flere debatter om økonomi med stortingskandidater i valgkretsene Akershus, Vestfold og Østfold der det slo meg at det ofte høres ut som om politikerne styrer renten.

Men det gjør de altså ikke. Det er det Sentralbanken vår som gjør. Og den skal være uavhengig.

Av de tre faktorene som Wolden Bache og co trekker fram som bakteppe for den siste økningen, prisvekst, lønninger og oljepris, så er mye av det utenfor politikernes kontroll.

Norge har en åpen økonomi der forhold både i Europa og Verden innvirker vel så mye så mye på disse momentene som innenlands styring.     

Men politikk har noe å si

Men det betyr ikke at politikken som føres, er helt uvesentlig for rentenivået. Norske politikere kan bestemme hvor mye og hvor raskt oljen skal pumpes opp. Det kan påvirke prisen litt, selv om Norge ikke er noen stor oljeaktør på verdensbasis med vår 12. plass.

Staten er part lønnsoppgjøret og kan holde igjen, mane til moderasjon osv., noe som kan påvirke lønnsoppgjørene.

Inflasjonen kan i noen grad påvirkes via statsbudsjettene. Velger man å være ekspansiv og øke pengebruken, så kan det bidra til høyere prisvekst. Og motsatt kan strammere budsjetter dempe veksten.

Politikken har altså slett ikke alt å si. Ei heller ingen ting å si. Men noe å si.

Skuffede velgere

Jeg forstår at politikere fristes til å ønske seg en større verktøykasse å bruke slik at de kan skape et inntrykk til sine velgere om at de kan fikse mer enn det de i realiteten kan. Men i det øyeblikket de skaper et inntrykk av at de kan gjøre svært mye, så blir det også fort et gap mellom det velgerne opplever som løfter om hva politikere kan få til og hva de faktisk kan gjøre noe med.

Her har man altså nærmest lovet rentekutt. Når velgerne da får renteøkning i stedet, så vil en del med rette føle seg lurt og ført bak lyset. For det kan ikke være slik at man tar æren for rentesenkninger, men fraskriver seg alt ansvar for økninger.

Tosifret på 80-tallet

Men har rentenivå egentlig noe å si for valgutfall? Tar vi en titt tilbake i historien, så lå styringsrenten på helt andre nivåer. På 80-tallet var rentene tosifret. På 90-tallet varierte den mellom 3 og 9 prosent.

I stortingsvalgåret 1993, lå nivået på 6-tallet. Men inn mot selve valget var den klart på vei ned, noe som nok var gunstig med tanke på gjenvalg for Gro Harlem Brundtland (Ap) sin regjering. 93-valget var imidlertid mye mer preget av den tiltagende EU-debatten der særlig Senterpartiet vokste enormt og leverte sitt livs beste resultat.    

Vil du lese mer?

Abonner på politisk-analyse.no for å fortsette å lese dette eksklusive innlegget.

Abonner nå