I samme båt

Det er mange som har rodd Norge til framgang i VM.    

Tegning: Egil Nyhus. Hans tegninger for politisk-analyse.no finner du i Galleriet.

Gruppespillet i fotball-VM er i ferd med å avsluttes. Turneringens 48 lag skal nå bli til 32. Før 16. delsfinaler og cupspill kan starte. Vinn eller forsvinn. Norge vant våre to første kamper og er blant de 32. Vi er videre i VM! Og vi kan drømme om noe mer. Tenk det. Etter 28 magre landslagsår så er vi der. Med et lag med en offensiv kraft som et norsk landslag aldri har hatt. Erling Braut Haaland og Martin Ødegård er de to største stjernene offensivt. Men Sørloth, Berge, Aursnes, Nusa, Bobb, Schjeldrup og Berg følger ikke langt bak. Vil du abonnere på Politisk-analyse? Tegn deg her for en hundrings pr. mnd. Abonnenter gjør det mulig å videreføre arbeidet og skape mer innhold. Støtteapparatet Bak der? Keeperen. Og forsvaret. Som før i tiden var Norges beste lagdel. Nå er det mer vaklevorent. Men en 3-2-seier gir oss akkurat like mange poeng som 1-0. Og så har du reservene. Noen av dem får bra med spilletid, andre må belage seg på at hele mesterskapet går uten at de får spilt ett eneste minutt. Men de er like fullt betydningsfulle. Treningene ville neppe vært all verdens uten. Støtteapparatet da? Svært viktig. Med trener Ståle Solbakken i front, men assistenttrener Kent Bergesen, keepertrener Frode Grodås og kondisjonstrener Bjørn Stenersen m.fl. er også betydningsfulle. For ikke å snakke om lagsjef Vegard Hokstad. Samt kokker, utstyrsforvaltere, fysio, lege m.m. Det nære støtteapparatet betyr også mye. Koner og kjærester. Foreldre og søsken. Bredden Og bak der? Alle de spillerne som ikke kom til VM. Fra Aron Dønnum og nedover. Hundrevis. Tusenvis. Både utenlandsproffer og ambisiøse eliteseriespillere. Men også OBOS-spillere. Samt Post-Nord. Og nivåene deretter. Fra 3.-8. div. Og så har du alle de tusener som aldri ble a-lagsspillere. Men som drev med fotball lenge. Eller kort. Eller noe imellom. Og deres apparat rundt: Breddetrenere, lagledere, fair play-verter m.m. Som knøt lisser, stekte vafler, vasket sure vester, satt opp kjegler, fikk kjeft på foreldremøter, men som stod på videre. Fordi de ønsket å skape et fotballtilbud i sitt nærmiljø.   Tilskuerne skal vi heller slett ikke glemme. De tusener som har tatt turen til USA. Og de øvrige som heier intenst hjemmefra. Samt de som ikke er like intense, men som får med seg det som skjer. Opponentene Bak der? De mindre interesserte. Som ikke klarer mobilisere den store entusiasmen for voksne menn som sparker ball. Men som kanskje likevel unner andre gleden og interessen. Og så har du de som opponerer. Som ikke ser en eneste kamp og som liker å fortelle om det. Eller som misliker å si noe om det. Opponenter trenger vi. Enten det nå er supporteren Emil Lappen som ble bortimot verdensberømt for sin ronekt. Eller Ola Svenneby (H), Agnes Viljugrein (Ap) eller Erlend Wiborg (Frp) som droppet den kollektive roingen i stortingssalen. Eller RBs Tonje Ruud Sjøli som « får lyst til å logge av til det hele er over».   Uten friksjon blir det ingen utvikling. Bredden skaper toppen Noen ganger må man si det man mener. Og gjøre det man kan stå inne for. Ikke minst når fotballklubber er i ferd med å kjøres helt i grøfta. Der hasardiøs jakt på toppen gjør at bredden neglisjeres. Da får man ikke til noen av delene.     Så når Solbakkens 11 utvalgte møter Irak, Senegal og Frankrike i gruppespillet, og etter hvert Elfenbenkysten eller hvem det nå blir i 16. dels, og kanskje Brasil i 8. dels, så står det ufattelig mange bak. Som har rodd over «Dammen». Sammen.   Vil du abonnere på Politisk-analyse? Tegn deg her for en hundrings pr. mnd. Abonnenter gjør det mulig å videreføre arbeidet og skape mer innhold.