Partihopping

Kommunestyrerepresentanter melder seg ut av partiet som velgerne har stemt dem inn på. Er det ok?   

En rekke kommunestyrerepresentanter har blitt så uenige med eget parti at de har meldt seg ut av det i inneværende periode. I Bergen har bl.a. Bergenslistens Anne-Margrete Bollman meldt seg ut. INPs tidligere leder og gruppeleder, Ann Jorun Hopen (tidl. Hillersøy), meldte overgang fra INP til BL. Amina Amin har meldt seg ut av Ap. Hun er nå uavhengig representant og reddet nylig det borgerlige byrådet fra å få flertall mot seg på mistillitsforslag.

I Trondheim har Aurora Winger brutt med MDG. Hun har meldt seg inn i Venstre. I Drammen har 11 politikere (inkl. 4 varaer) meldt seg ut av partiet de ble valgt inn i, de fleste har gått inn i andre partier. Sist ut i rekken er Herman Ekle Lund som i helgen meldte overgang fra V til Ap. Ønsker du å abonnere på Politisk-analyse med ferske analyser hver uke? Tegn abonnement her

Treparti-mannen Thomas Skauen

I Grunnlovsbygda Eidsvoll ble Thomas Skauen valgt inn for Frp i 2023. Han meldte seg først ut fra Frp og inn i Høyre. Før han meldte seg ut av Høyre og inn i INP. Han begrunner det med at han «primært ikke er en tradisjonell partipolitiker».

Tegning: Egil Nyhus. Vil du se Egils tegninger og kanskje kjøpe en av dem? Sjekk galleriet.

Jeg kunne trukket fram en rekke flere eksempler, men gir meg der. For lista er svært lang over folk som, av ulike årsaker, har meldt seg ut av sine partier og enten fortsatt som uavhengige eller meldt seg inn i andre partier.

NRK gjorde en kartlegging i fjor som viste at 270 lokalpolitikere har meldt seg ut av det partiet de ble valgt inn på i 2023. Tallet er langt høyere nå.

INP og Høyre troner på «utmeldingstoppen». INP fordi partiet har raknet siden suksessen i 2023. Høyre fordi det dels ble størst i 2023 og dermed også har flest representanter. Men også fordi det er et parti som er kjent for å sette idealet om den «frie representant» høyt. Mens partier som Ap og Frp er kjent for sterkere «partipisk». 

Men som vi ser så opplever alle partier utmeldinger, derfor er en prinsipiell debatt om dette fenomenet av bred demokratisk interesse. 

Lokale stridssaker og samarbeidsproblemer internt peker seg for øvrig ut om de viktige årsakene til at folk melder seg ut.

Nye regler?

Kommunevalg har innslag av personstemmegivning via muligheten for å gi folk på partilisten en ekstra stemme, samt muligheten for å føre opp folk som står på andre lister (slengere). Men norske velgere stemmer reelt sett og i hovedsak primært på politikk og parti. Det er etter mitt skjønn en stor styrke ved demokrati vårt.  

Men de som velges inn i kommunestyrene, velges formelt som personer. Representanten velges inn for hele fireårsperioden, selv om hen melder seg ut av partiet i løpet av perioden. Bør det være slik? Spørsmålet bør reises med jevne mellomrom. For velgerne kan, med rette, føle seg snytt hvis de partirepresentantene som de valgte inn, tar sine helt egne veier etter valget.  

Det kunne vært andre regler for dette. Man kunne f.eks. hatt en ordning der de som meldte seg ut, også måtte ut av kommunestyret, mens varaen automatisk rykket opp og inn. Her vil det kunne innvendes at det ville gitt et for sterkt incentiv til å bli værende i det partiet man er valgt inn i, selv om man havner fullstendig på kant med det.

Mennesker

Det er ikke bra å bli i et forhold som er usunt og destruktivt i fire år. Både for den som bryter og de som blir igjen. Menneskene som velges er jo nettopp mennesker med meninger og følelser som ikke alltid er forenlige med en snever partiramme.

En ventil er muligheten for å stille til lokalvalg for lister utenfor det etablerte partilandskapet. Som Bygdelistene er et godt eksempel på. Dessverre har Stortinget vedtatt å øke underskriftkravet for bygdelister og småpartier kraftig før valget neste år slik at denne «ventilen» i demokratiet blir mindre neste år.

Jens Christophersen 

Debatten om en representant bør være bundet av sin partirepresentasjon eller fri til å følge sin egen samvittighet er slett ikke av ny dato. Selv hadde jeg gleden av å ha den klassiske artikkelen «Representant og velger» av Jens A. Christophersen på pensum i statsvitenskap på 90-tallet. Han var en av de aller første som tok magistergraden i det faget.

Etter en interessant drøfting om bundet og fritt mandat, samt partirepresentasjon, konkluderte han med at «Representasjon er egnet til å tilfredsstille to fundamentale, men innbyrdes svært forskjellige krav i politikken:

1. Rent praktisk sørger den for at et lite antall personer deltar på de viktigste stadier i den politiske avgjørelsesprosess, noe som ofte er en betingelse for at avgjørelser i det hele tatt kan bli truffet.

2. Rent legitimasjonsmessig muliggjør den at disse avgjørelser blir i «folkets navn».  

Hva er alternativet? Det er grunn til å ta med seg Christophersen konklusjon inn i dagens debatt.

Vi har et system som åpenbart kan problematiseres.

Men har vi alternativer som åpenbart er bedre? 

Ønsker du å abonnere på Politisk-analyse med ferske analyser hver uke? Tegn abonnement her